Søk
  • Arnt Amble

Min triathlon spesial

Oppdatert: 1. des. 2020

Hvilke øvelser ville jeg valgt hvis jeg fikk bestemme hva en trippelkombinasjon av øvelser skulle inneholde?


Klassisk triathlon har aldri vært min greie. Det nærmeste jeg har kommet var da sjøsportgruppa vi hadde dratt i gang året før, i 2010 arrangerte en mini-triathlon på Byneset i samarbeid med Trondheim Triatlonklubb, som vårt da særdeles spreke men siden tragisk forulykkede styremedlem Wiggo Røst hadde dratt igang 20 år tidligere. Men en mer sjelden trippelkombinasjon enn svømming, sykling og løping er kombinasjonen knipling, katamaraner og Petter Dass-poesi! Jeg regner med at jeg vil riste av meg de fleste konkurrentene allerede på

førstetappen, ihvertfall de i herreklassen.

Første etappe: Knipling

Fra jeg var 6 til jeg var 12 hadde min grandtante Jørgine en viss suksess med å lære meg å kniple. Hvert år hadde hun stand på Julemessen i Håndverkeren i Oslo. Her er noen bilder fra messen i 1954, da prinsesse Astrid kom innom og viste interesse for en niårings knipleferdigheter. Å lære verdens langsomste håndverk krevde en tålmodighet som ingen av mine søsken hadde. Min yngre og tegneglade bror Erling var såpass imponert at han 60 år senere har tegnet ut sitt uutslettelige minne fra da han var vitne til en av mine knipletimer hos tante Jørgine.


Denne kunsten er absolutt dominert av kvinnelige utøvere, og jeg har hittil ikke truffet noen annen mann som kan kniple. Da jeg ca. 40 år etter at jeg hadde lagt bort kniplepinnene var på jobbreise i Brügge i Belgia, Europas kniplehovedstad, stakk jeg innom en av byens mange kniplingbutikker mens de hadde en demonstrasjon der. Jeg kjente igjen mønsteret de brukte og ba om å få prøve å overta, noe de meget skeptisk gikk med på. Da det til alles overraskelse (også min) gikk aldeles utmerket (det er antagelig med knipling omtrent som med sykling), løp den ene av damene ut på bakrommet og hentet kameraet, for en mann som kunne kniple hadde heller ikke de møtt før.









Andre etappe: Katamaraner


Mange flere vil nok ha fått med seg at en av mine andre litt spesielle interesser er katamaraner og andre båter med flere skrog enn ett. Det er nå 56 år siden jeg var med på å seile Norges første katamaran av noe som helst slag kysten rundt, fra Kirkenes (der den var bygget, med hud av gulvbord av saktevokst og seig myrgran fra Pasvikdalen) til vår hjemmehavn i Frognerkilen i Oslo. Underveis ble vi overbevist om katamaraners mange fortreffeligheter, og brukte resten av turen til å reklamere for disse. Siden har jeg jo ikke gjort stort annet sier noen, og det har de kanskje rett i.

10 år senere hadde katamaraner så smått begynt å overta for hydrofoilbåtene i hurtiggående passasjertransport på kysten. Samtidig begynte jeg å undervise i fiskeri- og havbruksteknologi på DH i Bodø, og benyttet sjansen til å legge inn argumentasjon for hvorfor jeg mente at de burde kunne egne seg meget godt også i fiskeri- og havbruksnæringen, ikke minst i den sistnevnte. 45 år senere kan jeg fornøyd konstatere at det nå finnes hundrevis av dem i havbruksnæringen, en del av dem innkjøpt av mine tidligere studenter.

Men i fiskeflåten har de ikke slått like godt an. Da jeg i begynnelsen i 90-tallet fikk lede et stort prosjekt hos Marintek om innføring av katamaraner i fiskeflåten, gikk det bra med de første seks som ble bygget. Den syvende ble derimot ikke like vellykket. På grunn av et uheldig valg av forholdet mellom avstanden mellom de to skrogene og båtens lengde, fikk båten meget ubehagelige bevegelser i sjøgang («corkscrew motions»), og etter det har det dessverre bare blitt meget få flere katamaraner i fiskeflåten her hjemme.

Men i bl.a. Frankrike er de populære også som fiskebåter. Eksempelvis har 60 fots katamaraner som den på bildet (bygget hos OCEA i Sables d’Olonne) slått meget godt an som havgående garnbåter. Når det var storm i Atlanteren,

var katamaranene de eneste som gikk ut fra

Lorient i Bretagne til fiskefeltene 200 nautiske mil ute i havet. Stormbølgene fikk fisken til å lette opp fra bunnen og bli lettere å fange. Fangstene kunne bli dobbelt så store som til vanlig. Men de tradisjonelle ettskrogsfartøyene måtte holde seg i havn, for under slike forhold kunne de ikke holde kursen gjennom de brytende bølgene i moloåpningen når de kom hjem igjen.


Før jeg forlater temaet katamaraner, setter jeg inn et bilde av «Havkatt III», familiens siste katamaran. Men fortsetter likevel om flerskrogsbåter. Hvis båten skal være under ca. 24 fot og kunne brukes som turbåt, er en trimaran bedre egnet enn en katamaran. I en så liten katamaran blir skrogene for smale til å ha plass til f.eks. litt innredning. Men i hovedskroget på en så liten trimaran er det plass til det. Her er et bilde av min 16 fots lille trimaran «Triplo». Jeg har laget en plan om å bygge en som er 4-5 fot lengre og får plass til litt innredning, men om planen blir gjennomført gjenstår å se.


Siste etappe: Petter Dass-poesi


Sjarmøretappen i min triathlon spesial må bli Petter Dass-aktig poesi. Det er en øvelse jeg ble innført i av min far. Han hadde en lyrisk åre, og Nordlands Trompet var en av hans inspirasjonskilder. Mens min bror Anders og jeg og kamerat Sniffe seilte Havkatt fra Kirkenes til Oslo i 1964, produserte vår far ca. 40 vers i Nordlands Trompet-stil om båten og dens ferd langs kysten. Som noen av mine venner har måttet lide under ved ulike anledninger, har også jeg stundom latt meg inspirere av samme kilde, og nokså uhemmet mishandlet Petter Dass sine vakre vers, og sneket inn noen nysnekrede. Petter Dass skrev sin Nordlands Trompet rundt 1690, men alle hans forsøk på å få en forlegger til å utgi verket mislyktes. Først i 1739, 32 år etter hans død, ble hans omfangsrike diktsyklus publisert. Hvor meget enklere ville han ikke hatt det i dag, når alle som ønsker å nå et publikum men ikke får en forlegger til å bite på, isteden bare kan skrive en blogg!

Ett av mine lyriske stykker har fått en heldigere skjebne enn den som ble Nordlands Trompet til del i Petter Dass sin levetid: Mitt er allerede blitt publisert! Som det fremgår av avisutklippet til venstre skjedde det allerede for 26 år siden, i september 1994 i Fiskeribladet.


For å belyse en fuskedikters sammensatte og krevende utfordringer, kan jeg nå i ettertid komme med følgende tilståelser:

  • Det første verset er fra 1964, stjålet fra min far Erlings ode til Havkatt I. Men halvparten av det hadde han stjålet fra Petter Dass, så tjuvaktigheten har jeg fått inn med mors-melken.

  • Det andre verset er fra 1694 og stjålet fra Petter Dass direkte.

  • Første linje i det tredje verset er slett ikke fra Petter Dass, men er en lett mishandlet utgave av første linje i Claus Frimanns dikt "Den norske Fisker", fra hans "Poetiske Arbeider, 1. samling", utgitt i København 1788.

  • Også det fjerde verset er stjålet fra min fars 1964-ode.

  • Men resten har jeg snekret selv, i 1994!

Dette viser at jeg har fått med meg noe nyttig fra min tid som forsker: God forskning krever ikke bare at man må kunne lage sine egne skriverier, man må også studere andres!


Og med dette anser jeg meg i mål med min triathlon. Men om noen skulle savne noe mer omfattende og inngående om temaet for andreetappen, kan jeg berolige dem med at mer nok vil komme i et senere blogginnlegg.






132 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Hvorfor la et kortvarig oljeeventyr sette fiskens evige pengemaskin i fare?